Presse-etikk

Daglig utsettes journalister for utfordringer rundt pressens etiske regler. Hvor går egentlig grensen og hva kan lovlig publiseres? Pressens Faglige Utvalg (PFU) har utarbeidet Vær varsom-plakaten, som sier noe om nettopp dette. Likevel skjer det jevnlig brudd på en del av disse paragrafene. Dagbladet er en av avisene som nylig har gjort en kjempetabbe og fått tydelig tilbakemeldinger.

Dagbladets hovedoppslag lyste opp hele førstesiden med tittelen: ”NN(siktedes fornavn) (18) drepte vennen Oda (15). Bildet er tatt fra Skaun ungdomsskole der flagget er heiset på halv stang. I tillegg er det innfelt et bilde av den siktede. På dagbladets hjemmeside, har de også gått ut med fult navn, og personvern er overhodet ikke tatt hensyn til.

Elevrådet ved Orkdal videregående skole har reagert på saken med et leserinnlegg, der de poengterer deres fortvilelse i forhold til brudd på diverse paragrafer. De er dypt ulykkelige etter tragedien, og i tillegg møtes de med manglende forståelse og kraftig overtramp fra Dagbladet. Samtidig rettes det kritikk mot media generelt, og en sterk oppfordring til å sette hovedfokus på personvern i alle saker som publiseres.

Leserinnlegget avslutter med følgende spørsmål:” Her er det elevene som må belære en riksdekkende avis om presseetikk. Burde ikke være motsatt?” I følge mitt syn på medienes rolle i samfunnet, er jeg klart enig i at dette spørsmålet absolutt er aktuelt. I følge PFU var det 277 klagesaker som ble meldt inn i 2008, og hva forteller dette oss? Jo, at alt for mange journalister bryter diverse paragrafer. En paragraf som er brutt, er en for mye. En ting er de konsekvensene journalistene selv får, og at avisen får dårligere tillit, og mister lesere. En annen ting er de menneskene som har fått resten av livet sitt ødelagt, fordi pressen ikke har holdt seg til visse regler. Bør strafferammene være annerledes, og er det riktig at mediene skal kunne være med på å ødelegge mennesker på denne måten?